Hundenes livreddende kraft
Janicke Skaugs personlige historie om hvordan fire bein reddet henne gjennom livets mørkeste kapitler
Kjærligheten som våknet ved fireårsalderen
Janicke Skaug var bare fire år gammel da hun første gang fikk være med onkel Tore og hans imponerende Doberman. Der, i møtet med den elegante hunden, våknet en lidenskap som skulle bli hennes redning gjennom et liv preget av både mørke og lys. Interessen for hund har aldri sviktet siden den dagen – tvert imot har den vokst seg sterkere for hver dag som har gått.
For Janicke har ikke bare elsket hunder; hundene har bokstavelig talt vært hennes støtte og redning gjennom livets tøffeste perioder. Livet kan være brutalt, det har hun fått oppleve på egen kropp.
Et fristed blant hunder og mennesker
Janickes store idol var onkel Tore, som drev aktivt med hundekjøring. Hun fikk ofte være med når han dro til Oslomarka Trekkhundklubb, Norges største i sitt slag. Dagen hun fylte 12 år – aldersgrensen for medlemskap – meldte hun seg inn uten å nøle. Fra da av var alle helger spikret: hun skulle være sammen med hundene og menneskene i klubben.
Dette ble hennes fristed, et sted hvor hun elsket absolutt alt. Her fant hun trygghet i en verden som hjemme ofte føltes utrygg og uforutsigbar. For Janicke vokste opp med en mor med store psykiske lidelser, noe som preget familielivet og satte dype spor i den lille jenta.
Drømmejobben som 15-åring
Janicke har alltid passet hunder og elsket å være sammen med disse dyrene som ga henne ubetinget kjærlighet og glede. Som 13-åring fikk hun ansvaret for sin første omplasseringshund, og som 15-åring fikk hun det hun beskriver som drømmejobben: I to hele uker fikk hun hovedansvaret for hundene i klubben. Det var da hun for alvor begynte med hundekjøring.
Dennis – tryggheten på fire bein
Som 17-åring kjøpte hun seg en rottweiler-hannhund ved navn Dennis. Mor og far ville at hun skulle ha hunden på rommet sitt, noe hun gjorde med stor glede. Dennis ga henne den tryggheten hun ikke følte i hjemmet. Han var hennes område i livet som ikke var problematisk – og hun trengte det desperat, for det var på dette tidspunktet moren begynte å bli virkelig syk.
«Hun fikk aldri en diagnose,» forteller Janicke stille. «Men med fasit i hånd kan vi i dag være ganske sikre på at hun var bipolar.»
Dette er en arvelig psykisk lidelse som Janicke selv senere skulle få diagnostisert.
Naturens og hundens helende kraft
«Når alt føles vanskelig, er det medisin å gå ut på tur med hunden,» sier Janicke med overbevisning. «Bare det å høre fuglene kvitre, lyden av vind og blafrende blader, eller vann som sildrer, gir ro i både kropp og sinn.»
Hunden er en følgesvenn som du ikke trenger å prate med, men som du har en connection med som er så stille og så god. Du har en venn ved din side som bare elsker å være ute sammen med deg.
«Jeg trengte det, og kan med hånden på hjertet si at jeg ikke hadde vært i live i dag uten hundene mine,» sier Janicke og ser ned i bordet.
Da mørket tok overhånd
Da Janicke ble 16 år, begynte livet hjemme å fortone seg svært vanskelig. Moren, som tidligere hadde vært så omsorgsfull, en perfeksjonist og kreativ på mange områder, ble gradvis dårligere. Hun begynte med selvskading og forsøkte å ta sitt eget liv mange ganger.
«Men vi fant henne alltid, i tide,» forteller Janicke.
Helt til de ikke gjorde det. En dag i 2001 lyktes moren med det hun hadde ønsket så lenge.
«Hun strevet så hardt i fire år,» sier Janicke rolig. «Derfor kan jeg nesten si at jeg unnet henne ro, da hun til slutt tok sitt eget liv.»
Motet til å dele sin historie
Janicke gruet seg litt til å møte meg denne dagen. Det å fortelle om seg selv, om oppveksten og psykisk sykdom er vanskelig for henne. Hun vil egentlig bare være Janicke og ikke forbindes med alt det mørke hun har opplevd.
Men psykisk helse er så viktig å snakke om, derfor ønsker hun å dele sin historie. I dag lever hun godt med sykdommen sin. Hun har fått riktige medisiner og gjør selv viktige grep i livet. Bipolar lidelse kjennetegnes av store oppturer og dype daler, men Janicke har ikke følt på denne berg-og-dalbanen på mange år.
Moderskapet og den største prøvelsen
I 2003 fikk Janicke datteren sin. Det var da den bipolare lidelsen slo inn for fullt.
«Jeg tror jeg ble redd for å bli som min mor, redd for å ikke være bra nok kanskje,» reflekterer hun. «Til slutt gikk jeg til barnevernet for å be om hjelp. Det hadde de aldri opplevd før, og jeg fikk utrolig god hjelp av dem.»
Datteren kom i fosterhjem, hvor hun var trygg, mens Janicke hadde hundene sine som reddet henne. Da hun var lengst nede, måtte hun uansett ut med hundene – minimum en time hver dag. Da hun var på sitt høyeste, gikk hun 1,5 mil daglig. Bare slik fikk hun sove om natta. Hundene hjalp henne å kanalisere energien.
Janicke fikk diagnosen i 2007 og har fått god hjelp siden da.
Den stille forståelsen
«En hund deler hverdagen med deg på en enkel måte,» forklarer Janicke. «Du trenger ikke forklare noe, det leves bare side om side i en stille forståelse. Hunden er avhengig av deg og elsker deg ubetinget. Men hunden krever også oppdragelse og faste rutiner.»
Deling av kunnskap og erfaring
I 2022 tok Janicke mot til seg og opprettet en Instagram-konto under navnet «Skaug & Hund», hvor hun deler sin hundehverdag. I dag har hun en buldog ved navn Dis, i tillegg til at hun passer tre schæfere og for tiden er valpevakt for fem nydelige valper.
Hun opplever at mange mennesker har utfordringer med sine dyr, og gir derfor gladelig tips og triks. Når det gjelder hund, er det viktig å være strukturert og gjøre korrigeringer på riktig måte, mener hun.
Janicke tok derfor mot til seg og skrev en bok om separasjonsangst. «Når lærer egentlig hunden din å være selvstendig?» I to år jobbet hun med boka, som nå er ute for salg.
Et liv fylt av mening
«Et liv uten hund er for meg et fattig liv,» sier hun bestemt. «Den gir både trygghet, selskap, liv og stemning.»
Janicke innrømmer at hun ikke er så glad i å være alene, men med hundene i hus fyller de rommet både fysisk og følelsesmessig.
«De minner meg på å både høre, lukte og se. Jeg hører dem puste, jeg ser dem bevege seg, og for meg lukter de skog og natur.»
Verdien av å leve
«Hundene har hjulpet meg å se verdien av å leve,» sier Janicke med varme i stemmen. «Jeg har godtatt sykdommen min, jeg har tatt imot all hjelp jeg kan få, og gjort de tingene som har fungert for meg.»
I dag har Janicke et godt forhold til datteren sin, hun elsker livet med hundene sine, og hun har overlevd sin mor i alder. 43 år var en milepæl for Janicke – alderen da moren ikke orket mer. I år runder hun 44 og ser lyst på fremtiden sin med samboer, datter og de livsviktige hundene sine.
Slik bruker Janicke VOFFii
Jeg bruker VOFFii til å dele mine tips i forhold til hundetrening og sunne aktiviteter for hunden, men også bilder fra min hverdag med hund. Det betyr mye å kunne nå ut til andre med samme lidenskap på en og samme plattform.
Det at VOFFii også kan bidra til at man finner turvenner med lik interesse som en selv, i nærheten av der du bor, er helt unikt. Det kan betyr mindre ensomhet og isolasjon, og at man kan finne noen i nærheten som deler samme lidenskap som en selv.
VOFFii er en komplett app som kan hjelpe hundeeiere i hverdag, uansett om det gjelder å finne hundevenner, hundepass, tips til trening og aktiviteter eller holde oversikt over hundens helse.